Familien og Matvaner

 

Jeg – en følger på matfronten

Som trebarnsmor må jeg innrømme at temaet mat ikke bare har vært til lyst og glede i livet mitt de siste ti – femten årene.

Det var i grunnen et sjokk å oppleve at alle ideene jeg hadde hatt om at  barna skulle spise den maten pappaen og jeg bestemte, ikke var lette å gjennomføre i praksis.  Når jeg nå ser tilbake, ser jeg tydelig at jeg hadde verken tilstrekkelig interesse, tålmodighet, planleggingsevne eller de gode rutinene som trengtes for å få til den matkulturen jeg så gjerne skulle ønske at vi kunne utvikle i familien AS.  Det er derfor en trøst at barna likevel har vokset opp og blitt normal størrelse (man har jo tatt seg i å lure på hva kroppen skulle kunne vokse på når kostholdet en periode stort sett bestod i ristete skiver med smør), og med et immunsystem som synes å være sånn noenlunde i funksjon.

Familien og Matvaner

I etterpåklokskapens lys må jeg konstatere at det har skortet på etablering av en god matkultur i  familien. For min egen del kom jeg til kort på fundamentale funksjoner som god planlegging og organisering av matinnkjøp, tilberedelse og servering.  Barna kom hjem til forskjellig tid fra skolen, de skulle på trening til forskjellig tid og trengte mat både før og etter både det ene og det andre.  Dette skulle samtidig skje på tryllerisk vis; man var jo selv på jobb og hadde ikke muligheten for fysisk tilstedeværelse. Ikke rart det gikk i stå (kanskje)!  Med slike behov kunne man trengt logistikksystemer på høyt plan for å få det til å funke.

Løsningen

Selv om det gikk litt over stokk og stein i perioder, fant vi løsninger underveis. Veien blir som kjent til mens du går.  En av løsningene var at vi begge valgte å jobbe som selvstendig næringsdrivende i en periode slik at vi selv kunne ha styring på når vi var på jobb og når vi kunne være hjemme.  Dermed fikk vi for eksempel laget ordentlig mat før barna gikk på svømmetrening om ettermiddagene. Pappaen var en foregangsmann her.  Han var allergisk mot forestillingen om at barna skulle skufle innpå en tallerken cheerio eller choko pops på hverdager for å fylle på med energi.  I stedet ble det omelett eller pytt i panne eller ostesmørbrød.  Selv kom jeg sterkere tilbake til middag som ofte ble servert på kontinentalt vis om kvelden etter trening (noe som fikk meg til å bekymre meg over at barna ikke fikk fordøyet maten tilstrekkelig før de gikk og la seg).  Samtidig hadde jeg dårlig samvittighet for at det altfor ofte var de samme rettene som gikk igjen.  Det ble som et minste felles multiplum, man tok det alle likte; pasta carbonara, laks eller kylling

Skolekantine

Da barna skulle begynne på ungdomsskolen, åpenbarte det seg imidlertid en fantastisk løsning på matfronten.  Skolen var en av de første i Norge som fikk kantine med varm mat hver dag. O, lettelse!    Riktignok var prisen den «nette» sum av 7-800 kroner måneden per barn, men det var så verdt pengene.  En diger sten lettet fra min byrde.  Nå visste jeg at de fikk ordentlig mat minst en gang om dagen, i tillegg til det kveldsmåltidet vi fortsatt sørget for å tilberede på hjemmebanen.

Etter hvert har barna blitt så store at de i større grad ivaretar både egne og familiens behov for variert og spennende mat gjennom å etterspørre nye matretter.  Vår mellomste datter lar seg inspirere av sin venninnes mamma som kontinuerlig oppdaterer seg på hva som er sunn og smakfull mat.  Det er visst ikke så komplisert, sier de.  Og jeg kjenner at jeg gjerne lar meg lede til å prøve nye ting, til å utvide repertoaret.  På matfronten er og blir jeg en følger, og ikke den som leder vei.

Se flere innlegg av Irmelin Drake på hennes Blogg